Jeg vil påstå at det å synge må være det mest oversette verktøyet for regulering av nervesystemet (som egentlig betyr å roe ned, altså). I all den tid vi mennesker har eksistert har vi sunget sammen. Og særlig for barna våre, akkurat når de skal legge seg, nettopp for å hjelpe dem med å finne ro. Nattasang har nærmest vært et iboende instinkt for arten vår. Sang og humming/nynning stimulerer den populære vagusnærven. Og når vi synger, forlenges ofte utpusten vår, i tillegg til at respirasjonsfrekvensen blir lavere. Langsom pust med lengre utpust øker hjertefrekvensvariabilitet (HRV), som er assosiert med parasympatisk regulering = mindre stress og mer ro🧘‍♀️ Og synger vi sammen med andre, får vi i tillegg rytme og fysiologisk synkronisering (vi beveger oss i takt sammen), som kan skape en sterk opplevelse av tilhørighet. Sang kan derfor fungere som en ganske konkret form for regulering av det autonome nervesystemet. Og vit dette: Man trenger ikke synge pent. Fra et reguleringsperspektiv er kroppen langt mer interessert i pust, rytme og lyd enn i om du treffer tonen🫶🎶 - @psyktdeg